Hvem ser at formen er feil?

Erfarne programmerere kan nå være dårligere stilt når de arbeider med KI. Det hevder i alle fall David Heinemeier Hansson (lenke til videoen i kommentarfeltet). En stund, sier han, gjorde erfaringen ham mer produktiv: Han kunne fortelle agentene nøyaktig hvordan han selv ville ha bygget noe. Så kom fasen der det ga bedre resultater å beskrive ønsket resultat enn å angi veien dit. Han gjorde denne overgangen sent, fordi han fortsatte å angi veien.

Jeg har vært en ganske brukbar programmerer i godt og vel tjue år. Likevel var jeg aldri i denne første fasen. For å være ærlig har jeg aldri vært særlig glad i å skrive kode. Jeg vil bare gjøre ting mulig. Derfor var programmeringen flaskehalsen gjennom det meste av yrkeslivet mitt. Denne grusomme, marerittaktige løkken, som i «Groundhog Day»: skrive, kjøre, kontrollere, lete etter feil. Jeg hadde hele tiden flere ideer enn jeg kunne gjennomføre. Det var dette gapet som gjorde arbeidet frustrerende, mer enn selve arbeidet.

Da agentene kom, hadde jeg derfor ingenting å gi slipp på. Ikke noe elsket håndverk å oppgi, ingen nesten religiøs vane å legge fra meg. Jeg gikk rett over til å beskrive resultater, fordi jeg aldri hadde ønsket noe annet.

Dermed passer jeg dårlig inn i DHHs argumentasjon. Begrunnelsen hans for at programmerere gjør det dårligere, er at mange av dem ikke er gode produktledere. De vet ikke hva produktet skal gjøre, for hvem og i hvilken rekkefølge. Det er en treffende observasjon om en manglende ferdighet, og jeg har opplevd det ofte nok selv. Men det følger ikke av dette at kunnskap om programmering er blitt en ulempe. Det betyr at man ikke kommer langt med den ene ferdigheten uten den andre. Slik var det også før alt dette.

Kunnskapen lønner seg igjen når man vurderer det som kommer tilbake.

For en tid siden bygde en kollega en funksjon sammen med en agent. Den fungerte, testene gikk gjennom, en annen utvikler gjennomgikk koden og hadde ingenting å bemerke. Men for en liten oppgave krevde den enorme mengder datakraft. Det så jeg med en gang.

Av nysgjerrighet lot jeg agenten løse den samme oppgaven selv, antakelig med de samme instruksene, og fikk det samme resultatet. Agenten hadde ikke mislyktes, og kollegaen min hadde ikke vært uforsiktig. Oppgaven førte ganske enkelt dit slik den var formulert. Én enkelt setning i prompten forandret deretter resultatet fullstendig. Etterpå var det utmerket.

Da gjenstår spørsmålet DHH ikke kommer fram til. Hvis det krever erfaring å oppdage at en løsning har feil form, og erfaring nå er ulempen: Hvem oppdager det da?