Den gode kongen
En god konge omgir seg med dyktige rådgivere, helst mennesker som er klokere enn ham. En dårlig konge holder seg med folk som forteller ham det han vil høre.
Med agenter kan hver av oss nå holde et hoff av vilkårlig størrelse. Kongens problem følger med: Hvem skal man lytte til?
I forrige uke var to av agentene mine uenige om et kapittel.
Jeg arbeider med et essay om en tysk prest fra 1700-tallet og hans besettelse av bier. En agent skriver et av de forklarende kapitlene fordi jeg ikke kan skrive det godt nok selv. Jeg har brukt uker på å få den fram til den saklige, nokså tørre prosaen jeg vil ha. Det satt fortsatt ikke helt, så jeg ba en annen agent om å plukke kapitlet fra hverandre.
Kritikerens dom: for mye passiv, ikke noe handlende subjekt, teksten leses som en teknisk standard. Først ga det mening for meg.
Den skrivende agenten protesterte. Flere av disse setningene sto grammatisk i aktiv form. Aktøren som angivelig manglet, var allerede nevnt i tredje avsnitt.
Jeg sendte svarene deres fram og tilbake. Kritikeren måtte begrunne innvendingene sine, forfatteren måtte forsvare seg. Det var mye lettere for meg å følge diskusjonen deres enn det ville vært å oppdage problemene selv.
Hvilken kritikk som hjalp essayet, måtte jeg likevel avgjøre selv. Uten en forestilling om hva teksten skulle utrette, ville jeg ganske enkelt ha fulgt rådgiveren som snakket sist.
Innen programvareutvikling, mitt eget fagfelt, kjenner jeg kongeriket bedre. Et forslag må passe til systemet som finnes, menneskene som arbeider med det, og forholdene det kjører under. En del kode som ser merkelig ut, har en historie man bør forstå før man erstatter den.
Rådgiverne kommer til å finne ting vi overser. Men de vil også fortsette å finne ting lenge etter at arbeidet er godt nok. Vi må vurdere innvendingene deres, oppdage når en rådgiver strør sand i øynene våre, ta avgjørelser og vite når det er nok.
Koding med agenter gir oss et hoff fullt av dyktige rådgivere. Vi kroner oss selv, og giljotinen venter allerede på torget.