Jeg trodde veien var klar.

Jeg trodde veien var klar. Gi utviklerne abonnement på Claude Code Max, vise dem hvordan jeg arbeider, fjerne hver eneste hindring. Og så se alt forandre seg.

Jeg tok feil.

Om og om igjen så jeg det samme mønsteret: Mange brukte KI som en bedre autofullføring. De beholdt hendene på rattet. Skrev kode og lot KI fylle hullene.

Men det burde være omvendt: fortelle agenten hva den skal bygge, vurdere resultatet, justere kursen. Være nysgjerrig, observere.

For meg kom denne overgangen med en gang. Ingen trengte å overbevise meg. I sommerferien i fjor og i helgene bygde jeg vanvittige ting. Det gjør jeg fortsatt i helgene. Prøve, mislykkes, begynne på nytt, fortvile, feire. Undre seg som et barn.

For kollegene mine var det annerledes. Og det tok meg lang tid å forstå hvorfor.

Jeg kan ikke gi erfaring videre ved å demonstrere den. Den som ser noen sykle, lærer ikke dermed å holde balansen.

Nå prøver vi en annen tilnærming i teamet. I stedet for at jeg viser hvordan jeg arbeider, får alle avsatt tid til å bygge et eget prosjekt fra bunnen av, utelukkende med KI-agenter. Uten forbindelse til produksjonskoden vår, uten press, uten vurdering. Bare rom til å finne sin egen inngang.

Jeg vet ennå ikke om det vil fungere. Men jeg vet at den forrige tilnærmingen definitivt ikke gjorde det.